Erviknipa
Terreng: Åpen skogHøyde over havet: 268 meter
Primærfaktor: 40 meter
Det er mange innbydende steder på Erviknipa.
Det var like etter den mørkeste og tristeste vinteren i Bergen noen sinne. I ukesvis hadde det bøtta ned med regn. Plaskende dråper hadde slått som knyttnever ned i hustak, fjell og hodebunner. Og enorme strømmer med vann hadde rent som fosser ned takrenner, bekker og ansikter. Til og med snø hadde byen blitt snytt for. Den fine, lille snøen som faktisk hadde klart å trenge seg gjennom regnet, ble skylt på sjøen av en storskur nesten før den hadde lagt seg. Det hadde altså vært den mørkeste og tristeste vinteren i Bergen noen sinne.
Men en gang i slutten av mars var det noe som hendte. Plutselig oppløste skyene seg, og et gult, skinnende objekt steg fram på himmelen. I starten hadde byens befolkning ingen peiling på hva dette objektet kunne være. "Det er en UFO!" skreik de troende. "Ikke vær dum, det er en værballong!" skreik skeptikerne. Men alle var enige i at dette lyse og varme objektet var en velsignelse for byen. Og de døpte det for "Sola".
Sola skulle komme til å forandre alt i byen. De våte og dystre skogene våkna brått til liv. Fugler begynte å synge, humler begynte å summe, og turgåere begynte å juble.
Jubelen var størst hos den turgåeren som la i vei fra Ytre Arna på vei mot Erviknipa. Idet vedkommende tok sine første skritt ut av asfaltveien og inn på en skogssti, så skjedde det noe magisk. Skogen la rett og slett sine ømme armer rundt turgåeren, og gav vedkommende en skikkelig storklem. På forhånd hadde den gjort alt klart. Alt var vaska og rydda og klargjort for besøket. Herlige dufter av pollen og lyng fylte lufta, og trærne hadde kledd seg i sin fineste feststas. Og der sto de, majestetiske på rad og på rekke. Og i Solas stråler nikket de pent til turgåeren og ønska han velkommen tilbake.
Da turgåeren var framme på toppen av Erviknipa, fant han mange innbydende steder å slå seg ned på. Det var mange gode sitteplasser i naturlig stein, og ei utsikt som var så flott at han faktisk måtte sette seg ned for å ikke miste forstanden. Helt øverst var det ei lita slette, med enkelte hogde trær. Og store kraftledninger passerte over. Men det gjorde ingenting. For her oppe vrimla det av fine steder. Og kraftlinjene var rett og slett ikke sjenerende.
Vei
Ta buss 91 til Bankvegen. Herfra er det bare å følge veien nordover oppover skråningene. Man kommer da etter hvert inn på en sti som leder effektivt opp til Erviknipa.
På toppen er det ei slette, med strømlinjer like nedenfor.
blog comments powered by Disqus
(C) 2009-2017 Christian Berge
Personvernerklering