Gaukavarden
Terreng: Åpen skogHøyde over havet: 236 meter
Primærfaktor: 40 meter
Den høyeste steinen på Gaukavarden.
Vinteren 2015 var det skikkelig dårlig vær i Bergen. Vinteren var varm, og varm vinter betyr dårlig vær. Men vanligvis kommer det dårlige været som regn. Vinteren 2015 kom det som vind.
Nå skal det sies at det også kom mye dårlig vær som regn. Masse regn. Men regn er så vanlig i Bergen at det egentlig ikke er noe man tenker på til daglig. Man går bare rundt med paraplyen under armen, og så slår man den opp på refleks idet man kjenner den første dråpen.
Så la oss heller snakke om vind. Vinteren 2015 var nemlig de store stormers vinter. Det blåste og ulte over byen som det aldri før hadde gjort. Fra alle retninger blåste det: fra nord, fra øst og fra sør. Men aller kraftigst blåste det fra vest. Det var så ille at myndighetene måtte be bergenserne om å holde seg innendørs. Og viss de mot alle faglige råd og sunn fornuft likevel skulle våge seg ut, så måtte de for Guds skyld tøyle refleksene og ikke slå opp paraplyen.
Da vinteren blåste ut, og våren endelig kom inn, kunne man se resultatet av stormenes herjinger. Og det var på skogen at vindene hadde satt sterkest spor.
Folk som la ut på skogstur våren 2015 kunne sjokkert konstatere at det lå nedblåste trær overalt. Trærne hadde knekt som fyrstikker, og lå strødd langflate over alt rundt i terrenget. Og alle sammen knelte de mot øst. Vestavinden hadde virkelig ikke vært snill med trærne denne vinteren.
Ikke at det nødvendigvis er noe negativt. Det var nemlig flest gran som hadde måttet bøte med livet. Disse stakkars innvandrertrærne er ikke skapt for Bergensk vær, og en stor andel av dem lå nå døde som sild. Gran er som kjent en pest og en plage, så død gran er en god ting. Unntatt når de sperrer veien for deg.
For om gran er pest og plage når de står, så er de tusen ganger værre når de ligger. Det fikk jeg erfare på min tur til Gaupavarden. Jeg hadde tenkt å gå turveien som går fra Lone og opp mellom Gaupavarden og Hinderåsen. Og det burde vært rimelig enkelt. Jeg hadde gått der før, og visste at det var en stor og fin vei.
Men våren 2015 var veien sperra. Eller mer presist blokkert, stengt, og absolutt utilgjengelig. Tusenvis av graner hadde velta over ende. Og de lå nå alle sammen rett over, tvers over, og langt over veien. Det er det verste grankaoset jeg noen gang har sett. Det var som om en flokk med gran hadde kommet løpende ned åssida, så plutselig hadde de snubla og tryna langflate i flokk ned på veien alle som en. Det var umulig å gå forbi.
Heldigvis var det mulig å snike seg over et jorde og klatre opp en bratt bakke istedenfor. Så til slutt endte jeg likevel opp på toppen av Gaukavarden. Men det ble mye tyngre enn jeg hadde tenkt.
På Gaukavarden blåste det denne dagen også. Og naturlig nok var vinden sterkere oppe på toppen enn nede i bakken. Så det var ikke så fristende å sitte der så lenge. Men jeg fikk i alle fall nyte terrenget der oppe i noen minutter.
Terrenget er ganske likt Hinderåsen: Tjukk granskog rundt, men åpne heier oppe på toppen. Det føles derfor utrulig befriende når man kommer ut av granskogen og trør inn på heiene. Det er litt utsikt også, men ikke like mye som på Hinderåsen.
Turen ned gikk langs en enda brattere bakke på vestsida. Granene her sto ennå oppreist, men de var så løse at et lite knuff var nok til å velte dem. Gran er i sannhet ikke et treslag som passer på Vestlandet.
Utsikt langs åsryggen, mot en lavere topp litt lenger sør.
blog comments powered by Disqus
(C) 2009-2017 Christian Berge
Personvernerklering