Hvordan vet du hvor du skal gå?

Dette spørsmålet får jeg ofte høre når jeg forteller folk at jeg liker å reise rundt og gå tur på forskjellige steder. Da havner jeg jo ofte på steder jeg ikke har vært før, og hvordan i all verden kan jeg da vite hvor jeg skal gå for å komme meg opp til den nærmeste fjelltoppen? Svaret er egentlig ikke så komplisert. Men sia det er så mange som lurer på det, tenkte jeg å skrive litt om det her.

Det finnes mange tjenester man kan bruke for å finne turforslag. NRK sin tjeneste Ut er nok den mest kjente, og det finnes vel knapt ei lokalavvis som ikke skriver om lokale turmuligheter av og til. I tillegg finnes det bøker, hefter, blogger og tiltak som f.eks. Ti på topp. Sånne tjenester kan være kjekke noen ganger, men de er ikke nødvendige. De blir aldri helt komplette, og du skal ha flaks viss du finner et turforslag som gjelder akkurat der du har lyst til å gå. Jeg bruker derfor sjelden slike tjenester.

Skal du gå tur en ukjent plass, er det best å følge en sti. Og når du først har kommet inn på en sti, er det stort sett ikke noe problem å følge den helt til du er på toppen. Det vanskeligste er egentlig å finne stedet der stien starter.

Til å finne dette stedet bruker jeg rett og slett noe så ordinært som kart. Det finnes mange typer kart, men det du trenger er et som viser terrengformasjoner og stier. Beste kart jeg har funnet er topografisk rasterkart fra Statens kartverk. Du kan laste dem ned og skrive dem ut, eller du kan bruke en app på mobiltelefonen, som f.eks. Norsk fjellkompass. Ettersom de viktigste stiene i terrenget er markert på dette kartet, er det en enkel og grei måte å se hvor man kan gå. Du ser hvor du skal gå for å finne stien, du ser hvor da havner viss du følger den, og du ser hvor langt og høyt det er dit du skal.

Annonse:

Vanligvis er kartet så riktig at du kommer rett inn på stien ved å følge det. Men det hender at kartet er feil. Stien kan være så lite brukt at den har grodd igjen, eller den kan gå en litt annen plass enn det som er angitt på kartet. Det er litt av problemet med å gå nye steder, at man aldri kan være helt sikker på hvordan ting egentlig er. Men samtidig gjør jo det det mer spennende også. Viss stien ikke er der den skal være, er det bare å gå i gang med å leite. Sannsynligvis er den ikke så langt unna, og da gjelder det å se etter steder der det virker logisk at den kan være.

Det kan også hende at det ikke er markert noen sti på kartet, men at det alikevel finnes en. Populære turområder i tett bebygde områder har stier nesten overalt. Så å leite etter en sti på slike steder er heller ikke spesielt vanskelig.

Stier starter nemlig ofte på veldig logiske plasser. Du kan stille deg spørsmålet: Viss jeg skulle gått på tur her og det ikke var noen sti, hvor ville jeg da ha gått? Sannsynligheta er stor for at du kommer til samme svar som dem som har gått der før, og dermed vil du faktisk også finne en sti nettopp der. F.eks. vil det ofte gå en sti videre ved enden av en turvei, eller ved det høyeste eller laveste punktet langs en turvei. Kanskje går det en sti mellom gjerdene langs to eiendommer, eller rett bak en parkeringsplass? Ute i terrenget følger gjerne stiene terrenget. De kan f.eks. gå langs åpene rygger, på det minst bratte stedet, langs bekker, eller langs utsiktspunkt. Noen ganger er det også skilta hvor stien starter og på enkelte kryss. Det er uansett lurt å sjekke kartet på forhånd. Og når du er på vei ut, hjelper det veldig med en mobiltelefon med GPS. Da ser du med en gang om du går feil.

Så snart du er inne på stien, er det bare å legge kartet vekk og nyte turen. Vanligvis er det ganske åpenbart hvor man skal gå, selv om det dukker opp et stikryss etter hvert. Er man i tvil, hjelper det ofte å ta den breieste stien. Der har det gått flest folk, så sannsynligvis går den til det kuleste stedet. Er man i tvil, kan man selvsagt ta fram kartet igjen.

En del verre blir det viss man vil gå et sted der det ikke er noen sti i det hele tatt. Man kan kanskje si at en sti har tre funksjoner:

den viser hvor det er lettest å gå, og hjelper deg med å finne veien
i seg sjøl gjør den det mye, mye lettere å gå, spesielt der det er mye vegetasjon rundt
den beskytter mot skadedyr som f.eks. hoggorm og flått

Det er likevel ganske morsomt å gå utenom stier også, man må bare passe på litt ekstra hvor man går. Spesielt er det viktig å ha kontroll på hvordan man skal komme seg tilbake igjen. Man kan gå seg vill, eller man kan havne på steder der man verken kommer fram eller tilbake. Det siste kan skje viss man går nedover bratte skråninger. Sjekk derfor alltid kartet nøye før slike turer, og unngå å gå nedover på veldig bratte, ukjente steder uten sti. Underveis kan det også hjelpe å registrere på en telefon eller et GPS-apparat hvor man har gått. Den nevnte appen Norsk fjellkompass har f.eks. en funksjon som lar deg "spille inn" turen din etter hvert som du går. Da kommer det en svart strek på kartet der du har gått, og du kan bare følge den for å komme tilbake samme vei. Eventuelt kan man heller legge inn enkelte viktige punkter på GPSen, og navigere etter dem tilbake. All elektronikk kan imidlertid svikte, så papirkart og ordentlig kompass er også et must å ha med, selv om det neppe vil bli brukt.

Om man er på jakt etter en topp i ukjent terreng, er også kompassfunksjonen til appen Norsk fjellkompass kjekk. Den har piler som viser retning og avstand til toppene rundt deg, og er ofte kjekk å navigere etter mot toppen.

Eksempel

En maidag for noen år sia fikk jeg lyst til å gå opp på fjelltoppen Skavdalsfjellet/Skarddalsfjellet. En kikk på kartet viser at det går en sti gjennom dalen nedenfor, men det er ikke markert noen sti opp til toppen av fjellet. I følge kartet starter stien gjennom dalen ved enden av en turvei.

Første steg er altså å komme seg til starten av turveien. Til det er reiseplanleggeren til Skyss kjekk å ha. Da får du se hvor nærmeste busstopp ligger, og du kan få opp oversikt over bussene som går dit. Dessverre bruker Skyss kart fra Google, og de er ikke spesielt gode i terrenget. Turveien er f.eks. ikke tegna inn på dette kartet. Men vanligvis klarer man å matche dem med turkartene likevel. Her ser vi at det ligger et busstopp like nedenfor der turveien i følge turkartet starter. Klikker vi på markøren, får vi vite at busstoppet heter Søylen.

Vel inne på turveien følger vi den oppover, og så videre inn på stien der den overtar.

Utfordringa nå er å finne en måte å komme seg opp på fjellet. Det står ikke noen sti på kartet, men det kan finnes en likevel. Men hvor? Jo, vi ser at stien går opp til et lite vann som heter Furedalsvannet. Og vann er ofte fine steder. Alle turgåere vil til vann. Det er derfor ikke så logisk at det vil gå noen sti opp til fjellet før man kommer til vannet. Og ganske riktig: Idet terrenget flater ut oppe ved vannet, går det en liten avstikkersti opp langs en bekk og deretter en liten rygg.

Når man kommer til skoggrensa blir stien borte, og man må navigere på andre måter. Figuren under viser hvordan appen Norsk fjellkompass viser vei mot toppen.

På vei ned igjen gjaldt det å finne tilbake til stien. Dette var en liten og tynn sti som var vanskelig å få øye på. Heldigvis gjorde jeg opptak av turen. Uten å ha dette opptaket å orientere meg etter, ville jeg ikke ha funnet igjen stien. Dette var et ganske "snillt" terrengt, så å komme ned hadde uansett gått bra, men det ville ha blitt mye tyngre uten sti.

Å finne ut hvor man skal gå er altså ikke spesielt vanskelig. Alt som trengs er egentlig et kart og litt selvtilit, og så plutselig står man på toppen.

(C) 2009-2017 Christian Berge

Personvernerklering